Intervju med Jeanne Lehair: «Jeg elsker denne sporten, men aller mest elsker jeg å vinne!»

Jeanne, hva brukte du pausen mellom 2025- og 2026-sesongen til?

Jeg avsluttet 2025-sesongen i Chile, med to verdenscupstevner, og ble derfor værende der på ferie i to uker. Vi dro til Patagonia og Osorno-vulkanen … Det var fantastisk. Året før var jeg i Bolivia, også for å gå på tur. Jeg elsker å gjøre beina slitne på fottur (ler). Selv når jeg er i Font-Romeu med treningsgruppen min, går jeg som regel på tur den første uka av samlingen og kjører beina helt tomme.

Hvordan har du fordøyd den formidable 2025-sesongen?

Ganske bra. Når ting går så bra, er det lett å ta det inn over seg. Jeg hadde bare én svak konkurranse i 2025, og dessverre kom den i WTCS-finalen. Det la en liten demper på sesongen, men i det store og hele hadde jeg bare ett dårlig løp hele fjoråret. Rent prestasjonsmessig var det derfor en utrolig sesong. I to år hadde jeg vært like ved WTCS-pallen, med fjerde- og femteplasser, og jeg tenkte at det hadde vært fint å ta min første pallplass i 2025 … Til slutt fikk jeg to, pluss seieren i Yokohama. Jeg er kjempefornøyd. Når jeg ser at erfarne og talentfulle utøvere som for eksempel Pablo Villaça, som er utrolig sterk, fortsatt ikke har vunnet en WTCS-konkurranse i karrieren, tenker jeg at jeg i det minste kan si at jeg har vunnet en VM-runde når jeg en dag legger opp. Det er ikke så mange av oss som har klart det. I fjor var det bare fem kvinner som vant en WTCS-konkurranse gjennom sesongen (Lisa Tertsch, Cassandre Beaugrand, Léonie Periault, Beth Potter og Jeanne Lehair, red.anm.). Det er fantastisk å være en del av den ganske eksklusive kretsen.

Å konkurrere for Luxembourg og bli en del av en ny treningsstruktur frigjorde meg fra en byrde …

Hva tror du gjorde at du tok steget opp på toppnivå akkurat da?

Jeg har ligget og vaket rundt dette siden 2021, etter covid … Det å bli en del av en ny treningsgruppe, få en ny trener som Paulo Sousa og konkurrere for Luxembourg, slik at jeg ikke hadde et enormt press før hvert eneste løp, hadde mye å si. Jeg fikk folk rundt meg som hadde tillit til meg, la forholdene til rette og lot meg være litt i fred uten å påføre meg unødvendig stress. Det gjorde at jeg kunne blomstre prestasjonsmessig. Jeg liker sporten, men aller mest liker jeg å vinne, selv om jeg ikke sier at jeg kan vinne hver gang. Å trene for helsas skyld er fint, men det er ikke målet mitt. Det samme gjelder å bli nummer 20 i et løp, selv om det har skjedd og sikkert vil skje igjen …

Kanskje dro jeg også nytte av dynamikken etter OL i 2024, da de beste antakelig var litt slitne. Derfor gleder jeg meg til å starte 2026-sesongen, for nå får vi alle tilbake. Giorgia Taylor-Brown er for eksempel på vei tilbake på sitt beste nivå, i tillegg til alle de andre jentene. Uansett fikk jeg mye ut av fjoråret, og jeg håper å kunne gjøre det samme i år når alle er på 100 prosent.

© Wout Roosenboom/World Triathlon

© Ben Lumley/World Triathlon

© Marta Gorczynska/Supertri

Hvordan vil du beskrive veien som har ført deg hit?

Jeg deltok i min første triatlon da jeg var seks år, etter å ha fulgt med faren min, som var lidenskapelig opptatt av utholdenhetsidrett og selv drev med det. Han hadde blant annet deltatt i Raid Gauloises, før han begynte med triatlon.

Siden den gang har veien vært lang og «kronglete». Den største utfordringen er å være jevn fra år til år, og resultatene i 2025 var først og fremst et resultat av stabilitet gjennom de tre–fire foregående årene, ikke en magisk oppskrift jeg hadde funnet. Før det hadde jeg også min del av skader, og treningsforholdene i Metz var nok heller ikke optimale. Jeg kunne prestere da jeg kom inn i et sunnere og roligere miljø, ble kvitt mye av presset og fikk resultatene som en naturlig konsekvens. Jeg forsøkte å fjerne alt det negative fra livet mitt.

Du byttet også nasjonalitet, fra Frankrike til Luxembourg. Kan du fortelle litt om den prosessen?

Året før covid mistet jeg dessverre bestefaren min. Like før han døde, slapp han en bombe: «Vet dere at vi er luxembourgske?» I 2020, da jeg hadde god tid fordi jeg ikke kunne trene på grunn av helseproblemer, tenkte jeg: «Når jeg likevel ikke får gjort noe, kan jeg like gjerne undersøke dette.» Jeg klarte å finne forfedre og fødselsattester, og oppdaget at moren min offisielt kunne søke om luxembourgsk statsborgerskap. Deretter kunne jeg gjøre det samme. Jeg tenkte grundig gjennom valget, for jeg hadde konkurrert for Frankrike gjennom hele juniorkarrieren, og det franske mixed-stafettlaget betydde mye for meg. Der hadde jeg alltid prestert bra. Jeg vurderte saken nøye, men med Frankrike måtte jeg vente til 2021 før jeg fikk min første WTCS-start, og på den tiden fikk jeg ikke ubetinget støtte fra FFTRI. Derfor tok jeg steget og ble luxembourgsk. Jeg tror det frigjorde meg fra en byrde …

Resultatene i 2025 var først og fremst et resultat av stabilitet gjennom de tre–fire foregående sesongene

Har flaggbyttet endret forholdet til de franske jentene? Har det blitt mer avslappet mellom dere?

Jeg hadde aldri egentlig problemer med jentene, men når man er i samme forbund og plassene er begrenset, kan det oppstå spenninger. Vi gikk godt sammen, men samtidig visste man at man måtte slå den andre for å få plassen sin. Det er ikke alltid enkelt. Nå har jeg ikke den typen forhold til dem lenger, og det gjør relasjonene enklere og roligere. På konkurransene er det hyggelig å treffe dem før start, særlig fordi jeg ofte kommer alene til stevnene, uten trener eller noe annet, som en fri agent.

Fortell om treningsgruppen din og hvordan den fungerer.

Jeg trener med Triathlon Squad, som ledes av portugiseren Paulo Sousa, bosatt i USA. Gruppen holder til i Monte Gordo i Portugal. Vi samles der om vinteren. Om sommeren er vi som regel i Font-Romeu. Resten av året bor og trener alle i hver sin by. Jeg pendler mellom Toulouse og Metz. Sammensetningen av gruppen har endret seg litt, for etter hver olympiade er det noen som legger opp (red.anm.: I 2026 består gruppen av Miriam Casillas, Roksana Słupek, Costanza Arpinelli, Cecilia Ramirez, Taylor Spivey, Maxime Hueber, Lucas Cambresy, Nicola Azano, Nathan Lessmann og Jeanne Lehair). Det er veldig fint å trene med folk fra alle mulige steder. Blandingen av kulturer er utrolig berikende, og det kommer jevnlig nye folk inn i gruppen.

© Petko Beier/World Triathlon

© Ben Lumley/World Triathlon

Jeg trenger egentlig ikke triatlon for å være lykkelig, selv om jeg akkurat nå er fullt og helt lykkelig i idretten min

For 2026 er fokuset altså på WTCS, regner jeg med, med litt Super League på programmet også?

Ja, det gjelder WTCS. Målet mitt er å gjenta pallplasseringene og seirene i WTCS, og forhåpentligvis få en lykkeligere finale enn i 2025. Framfor alt håper jeg å samle poeng med tanke på OL i Los Angeles i 2028.
Når det gjelder Super League, er formatet endret litt. Det blir tre kvalifiseringsløp over sprintdistanse, mens den «ordentlige» Super League-finalen etter planen skal arrangeres på Jersey og gå over det vanlige formatet, heldigvis. Jeg må innrømme at jeg liker det nye formatet dårligere, men jeg kan stille i finalen uten å gå gjennom kvalifiseringsrundene.

Hvilke områder vil du utvikle for å fortsette å prestere på toppnivå?

Jeg tror først og fremst at jeg kan utvikle meg fysiologisk i alle tre disiplinene, slik at jeg kan holde høyere fart, eller holde de hastighetene jeg allerede når over lengre tid.
Jeg må også bli bedre på beach starts (red.anm.: løpende start fra stranden), slik det blir i Los Angeles. Jeg har korte bein, og når jeg kommer ut i vannet, står jeg allerede i vann til hoftene, mens jenter som Cassandre fortsatt bare har vann til anklene eller knærne … Delfinhopp er heller ikke helt min greie, og jeg foretrekker klart stupstart fra en pontong.
På sykkel blir feltet stadig tettere, og gruppene blir ofte større. Jeg må innrømme at jeg har svært liten tillit til de andre jentene. Jeg synes de fleste er utrolig farlige når vi sykler i felt. Derfor hender det at jeg heller legger meg bakerst. Alternativet er å bli bedre på sykkel, slik at jeg kan ligge foran i feltet, eller bli enda sterkere i vannet for å komme meg løs og havne i en liten gruppe på sju eller åtte. Det skremmer meg ikke å ligge tett og kjempe om posisjonene i feltet. Det er de brå og uforutsigbare linjeendringene som bekymrer meg, og som gjør at jeg ikke føler meg trygg i en stor gruppe. Jeg må jobbe med dette, kanskje også mentalt …

© Tommy Zaferes/World Triathlon

Hvilke grenser setter du for deg selv i idretten de kommende årene? Mange kortdistanseutøvere går over til IRONMAN 70.3. Er det et mål for deg på kort eller lang sikt?

Jeg fikk allerede prøve meg på langdistanse i fjor, da jeg ble nummer 2e i IRONMAN 70.3 Valencia, som lå mellom WTCS-rundene i Abu Dhabi og Yokohama. Jeg syklet ikke spesielt bra, noe som ikke var så overraskende, men jeg løp godt, og det var en fin erfaring. Etterpå tenkte jeg at det kanskje kunne være interessant å delta i VM på distansen, men tidspunktet for mesterskapet gjorde det vanskelig, og jeg kunne ikke reise.

Det står heller ikke på planen denne sesongen. Det kunne vært morsomt, men jeg vil ikke stille og bli «slaktet», eller delta uten spesifikk trening. Så langdistanse er i utgangspunktet ikke et prosjekt på kort eller mellomlang sikt.

Jeg fyller 32 år etter OL i 2028, og helt siden jeg var liten har jeg ønsket å bygge et familieliv, få barn, gjerne flere. Så jeg kan ikke «dra det ut» (smiler), selv om vi har mange eksempler på kvinner som kommer tilbake på sitt beste nivå etter graviditet. Men det avhenger av så mye. Triatlon er heller ikke den enkleste idretten å kombinere med alt dette. Akkurat nå satser jeg derfor fullt mot Los Angeles 2028. Jeg ser også for meg et minst like fint liv etter triatlon. Jeg trenger egentlig ikke triatlon for å være lykkelig, selv om jeg akkurat nå er fullt og helt lykkelig i idretten min. Én ting er sikkert: Jeg kommer aldri til å bli værende i triatlon bare fordi jeg ikke har noe annet å gjøre.

© Petko Beier/World Triathlon

© Petko Beier/World Triathlon

© Petko Beier/World Triathlon

OPPDATERING: I første del av 2026-sesongen ble Jeanne nummer tre i verdenscupen i Samarkand (KAZ), nummer tre i WTCS Yokohama (JAP), nummer fire i WTCS Alghero (ITA), nummer fem i WTCS Quiberon og nummer åtte i WTCS Hamburg og London.

JEANNE LEHAIR KORT FORTALT