Intervju med Marjolaine Pierré etter IRONMAN 70.3-VM i Nice: «Jeg er fornøyd med at resultatene mine er så stabile»

Marjolaine, du var svært skuffet rett etter at du mistet pallplassen i IRONMAN 70.3-VM i Nice. Hva tenker du om femteplassen noen dager senere?

Jeg er fortsatt skuffet. Det er tøft å trene så mye mot én bestemt dag og ikke nå målet man har satt seg. Man legger ned 200 prosent i et slikt løp, ofrer ting, og når det ikke går som man ønsker, er det alltid vanskelig å takle. Men man setter det raskt i perspektiv. Det finnes verre ting. Jeg er frisk, alt står bra til, og jeg fikk gjennomføre løpet. Jeg er tross alt glad for at jeg fikk oppleve dette verdensmesterskapet på hjemmebane, i Nice. Det er litt som på slutten av en leirskole: På slutten av uka pakker man sammen alt, og innser at det er over og at man må si farvel til vennene sine. Det er også en del av skuffelsen: følelsen av at et kapittel er over (*).

Hva var det som ikke stemte på konkurransedagen?

På sykkelen følte jeg meg ikke bra i bakkene. Jeg var virkelig god på flatene og i utforkjøringene, som jeg hadde pugget godt, men i bakkene manglet jeg kraft, i hvert fall den kraften man trenger for å komme ordentlig framover. Jeg merket at beina ikke svarte skikkelig. Jeg ville ikke se på tiden i Col de Vence, en stigning jeg ofte sykler på trening. Det er også det som er frustrerende når man kjenner løypa godt: Man vet nøyaktig hva man normalt kan levere i de ulike delene, og merker raskt om man er med eller ikke.

Har du noen forklaring på energimangelen på sykkelen?

Det er vanskelig å forklare. Jeg hadde forsøkt å forberede meg så godt som mulig. Ti dager før løpet fikk jeg et lite virus, slik man gjerne får om høsten eller mot slutten av en oppkjøring, og jeg visste at kroppen fortsatt kjempet mot det. Det er små ting man prøver å kontrollere, men som man ikke kan styre fullt ut. Det var nok summen av flere små faktorer som gjorde at energimangelen oppsto.

På løpingen tenkte jeg bare på én ting: å stoppe og legge meg ned. Jeg var helt utslitt, kroppen ville bare ta en lur. Det er til og med deler av løpingen jeg ikke husker.

Påvirket disse følelsene på sykkelen deg mentalt før løpingen?

Nei, jeg holdt meg virkelig konsentrert. En triatlon er ikke over før løpingen er ferdig, og jeg tenkte aldri at det var kjørt. Jeg fortsatte å kjempe, og var fornøyd med å komme inn som nummer to i skiftesonen. Jeg var fire og et halvt minutt bak, så det var litt mye, men på toppen av Col de Vence hadde jeg vært åtte minutter bak. Derfor var jeg fornøyd med meg selv og ønsket virkelig å fortsette å kjempe. Men da jeg startet løpingen, hadde jeg bare lyst til å kollapse, slik jeg gjorde på målstreken. Under hele halvmaratonen tenkte jeg bare på å stoppe og legge meg ned. Jeg var helt utslitt. Det var ikke føling, men mer en generell utmattelse. Kroppen ville bare ta en lur. Det er til og med deler av løpingen jeg ikke husker. Ved «ILOVENICE»-skiltet vet jeg for eksempel ikke lenger om jeg løp på Promenade eller i veibanen. Det er som om jeg var borte et øyeblikk.

Har du opplevd slike følelser tidligere?

Ikke egentlig, bortsett fra da jeg ble dehydrert og svimte av under et løp. Jeg tror jeg forsøkte å presse denne grensen så langt som mulig, samtidig som jeg mistet plasseringer. Derfor var det mentalt krevende å holde seg inne i løpet. Jeg drømte om denne pallplassen, og jeg var der. Når man så mister den, er det vanskelig. Jeg forsøkte å holde fast for i det minste å bli blant de fem beste.

Startfeltet var sterkt og uvanlig tett. Klarte du likevel å nyte kampen mot de andre?

Nei, og det er også derfor jeg er litt skuffet. Jeg klarte aldri å svare på angrepene, og da jeg ble passert, fikk jeg aldri tatt del i kampen. Jeg hadde ikke energien eller trøkket. Jeg var helt «slapp». Med et så sterkt startfelt var det dessuten svært vanskelig å vurdere hvilken plassering som var realistisk, fordi det kunne komme både gode og dårlige overraskelser. Likevel er det godt å se kontinuitet i resultatene mine og en viss stabilitet.

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

Du gjorde noe nytt i oppkjøringen ved å tilbringe fem uker i høyden i Font-Romeu før Nice. Hva lærte du av det?

Bare positive ting. Vi var på et spesialisert treningssenter med alle fasilitetene samlet på ett sted. De var åpne fra mandag til søndag, fra klokken åtte til 20, og noen ganger fra seks til 20. Det var svært verdifullt, for på denne tiden av året må man i Nice bruke det kommunale svømmebassenget og forholde seg til åpningstider og stengte dager. Når slike begrensninger kommer på toppen av treningen, gjør det hverdagen mer komplisert. Det var derfor veldig behagelig å ha denne friheten i treningen. Vi gjorde det også for å få effekten av høyden.

Tror du energimangelen i løpet kan ha hatt sammenheng med høyden eller nedkjøringen fra Font-Romeu? Noen ganger handler det jo om bare noen få dager.

Det er sant at man må ha mange høydeopphold for å vite hvordan kroppen reagerer. Høyden spilte nok en rolle i den trøttheten jeg kjente. Men jeg tror også viruset kan ha forskjøvet formtoppen min. Det er summen av mange små og finstemte faktorer, og man må lykkes med å håndtere hver enkelt av dem for å optimalisere en prestasjon og en oppkjøring.

Du er bare 26 år, snart 27, og fortsatt svært ung sammenlignet med de beste i sporten. Er det en trøst?

Ja, selvfølgelig. Alle konkurrentene mine har deltatt i langt flere konkurranser enn meg. Noen har konkurrert på olympisk distanse og har fått oppfølging og støtte i flere tiår. Jeg har ikke hatt den muligheten. Jeg har lært alt på egen hånd, og de første årene fikk jeg ingen hjelp fra forbundet. Jeg har bygget meg opp gjennom resultatene mine. Først måtte jeg levere gode resultater før jeg kunne søke om støtte. Det tar nødvendigvis mer tid. Kort sagt har jeg måttet låse opp nye nivåer litt etter litt.

Jeg har nettopp begynt å øke løpsmengden. Fram til nå lå jeg på rundt 40–50 kilometer i uka, og i Font-Romeu økte jeg til 60–80 kilometer. Det var første gang for meg, mens konkurrentene mine har gjort dette i flere år.

Har du fortsatt mye å gå på, og ser du for deg en lang karriere på IRONMAN-circuiten?

Ja, absolutt. Jeg er på ingen måte i nærheten av maks av det jeg kan få til. Treningsmengden min er ikke spesielt stor, og det var et bevisst valg fordi jeg ikke ville hoppe over noen trinn. Det var nesten en nødvendighet å utvikle meg gradvis og ikke løpe fra meg selv. Derfor ser jeg på meg selv som i starten eller midtveis i utviklingen. Det er motiverende, for jeg har fortsatt mye å teste og mye å gjøre, men det må skje til riktig tid og i riktig rekkefølge. Man må også være tålmodig og akseptere å bli slått iblant. Jeg vet at jeg må jobbe mer med både intensitet og mengde.

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

Når skal du skru opp belastningen?

Det er to år siden jeg sist hadde et tretthetsbrudd, så i Font-Romeu begynte vi å øke løpsmengden. Fram til da lå jeg på rundt 40–50 kilometer i uka, og jeg økte til 60–80 kilometer. Det var første gang for meg, mens konkurrentene mine har gjort dette i flere år. Jeg ligger litt etter på dette området, men begynner nå å prioritere det.

Du har hatt flere tretthetsbrudd de siste årene. Hvorfor og hvordan skjedde det, og føler du at du er ferdig med problemene nå?

Det startet i 2021, da jeg begynte med triatlon under covidperioden. Jeg hadde ingen kunnskap og trente stadig mer. Bare for moro skyld, samtidig som jeg studerte regnskapsfag. Jeg havnet raskt i et energiunderskudd og mistet menstruasjonen. Jeg tenkte at den ville komme tilbake, men sluttet egentlig å tenke på det. Jeg holdt på med så mye samtidig at jeg ikke lenger hadde tid til meg selv eller til å legge merke til hva som skjedde i livet og kroppen min. Jeg var alltid i høyt tempo og tok aldri pauser. Jeg gikk mye ned i vekt, fikk tretthetsbrudd, ble amenoreisk og utviklet et forstyrret forhold til mat. Alt hang sammen. Jeg måtte forstå hvordan hormonene mine fungerte, og hvilke tegn som viste god eller dårlig form. Det tok lang tid og lærte meg mye, men jeg mistet også mye tid. Eller kanskje jeg egentlig vant tid, fordi jeg kjenner meg selv mye bedre i dag. Jeg lærte også å konkurrere uten å være godt trent, og det styrket psyken min.

I fjor ble jeg overveldet av arrangementet som IRONMAN på Hawaii er. I år har jeg virkelig lyst til å reise tilbake med en lettere innstilling.

Om mindre enn en måned står du etter planen på startstreken i IRONMAN-VM på Kona, Hawaii. Hva er ambisjonen?

Dag for dag skal jeg gradvis ta opp igjen viktige økter som bringer meg tilbake mot Kona. Jeg skal forsiktig øke treningsbelastningen, gjennomføre lengre økter og ha en del varmetrening for å venne meg til varmen og luftfuktigheten på Hawaii, som er en svært viktig faktor der. Jeg må også hente meg inn etter Nice, men siden jeg ikke var i særlig god form, presset jeg meg ikke maksimalt. Derfor er jeg egentlig ganske fornøyd med restitusjonen, og jeg skal rekke to gode treningsuker før jeg reiser til Kona og akklimatiserer meg.

Hva tar du med deg fra Hawaii-opplevelsen i fjor?

Jeg husker et svært tøft løp. Fysisk var jeg i god form, men jeg ble overveldet av arrangementet (**). Jeg tror det er veldig vanskelig å lykkes der på første forsøk, og jeg har virkelig lyst til å reise tilbake med en litt mer … avslappet innstilling, kanskje?

Passer løypeprofilen og atmosfæren deg?

Ja, det minner meg om Réunion, der jeg vokste opp. Jeg elsker varme og har alltid trent i varmen, så det er en faktor som ikke plager meg. Kona-løypa er svært tøff på sykkel, selv om den er ganske lettkupert. Jeg liker også de raske, lettkuperte partiene. Jeg er ikke bare en klatrer, så helt ærlig gleder jeg meg til å komme dit.

(*) Nice skulle opprinnelig være vertskap for IRONMAN 70.3-VM i 2028 og 2030. Etter en budsjettbeslutning fra det nye bystyret blir det ikke slik.

(**) Hun endte på 32. plass i kvinneklassen.