Intervju med Marjolaine Pierré: «Jeg er fornøyd med at resultatene mine er så stabile»

Marjolaine, du var svært skuffet rett etter at du mistet pallplassen i IRONMAN 70.3-VM i Nice. Hva tenker du om femteplassen nå, noen dager senere?

Jeg er fortsatt skuffet. Det er tøft å trene så mye mot én bestemt dag og ikke nå målet man har satt seg. Man legger ned 200 prosent i et slikt løp, ofrer en del, og når det ikke går som man ønsker, er det alltid vanskelig å takle. Men man får raskt litt perspektiv. Det finnes verre ting. Jeg er frisk, alt står bra til, jeg fikk gjennomført løpet, og jeg er uansett glad for at jeg fikk oppleve dette verdensmesterskapet på hjemmebane i Nice. Det er litt som på slutten av en ferie med leirskole: På slutten av uken pakker man sammen alt og innser at det er over, at man må si farvel til vennene sine. Det er også en del av skuffelsen: følelsen av at et kapittel er over (*).

Hva var det som ikke stemte på konkurransedagen?

På sykkelen følte jeg meg ikke bra i bakkene. Jeg var virkelig god på flatene og i utforkjøringene, som jeg hadde pugget grundig, men i bakkene hadde jeg ingen kraft, i hvert fall ikke den kraften man trenger for å komme ordentlig fremover. Jeg kjente at beina ikke svarte skikkelig. Jeg ville ikke se på tiden i Col de Vence, en stigning jeg sykler jevnlig på trening. Det er også det som er frustrerende når man kjenner løypa godt: Man vet nøyaktig hva man vanligvis presterer på de ulike delene, og merker raskt om man er med eller ikke.

Har du noen forklaring på energimangelen på sykkelen?

Det er vanskelig å forklare. Jeg hadde forsøkt å forberede meg best mulig. Ti dager før løpet fikk jeg et lite virus, slik man kan få om høsten eller mot slutten av en lang oppkjøring, og jeg merket at kroppen fortsatt jobbet med det. Det er små ting man prøver å kontrollere, men som man ikke kan styre fullt ut. Det var nok summen av flere små faktorer som gjorde at energimangelen oppsto.

På løpingen tenkte jeg bare på å stoppe og legge meg ned. Jeg var helt ferdig. Kroppen ville bare ta en liten lur. Det er også deler av løpingen jeg ikke husker.

Tappet sykkelopplevelsen deg mentalt før løpingen?

Nei, jeg klarte virkelig å holde fokus. Et triatlon er ikke over før løpingen er ferdig, og jeg tenkte aldri at det var kjørt. Jeg fortsatte å kjempe, og jeg var glad for å komme inn som nummer to i skiftesonen. Jeg hadde 4.30 opp til lederen, så det var litt mye, men på toppen av Col de Vence hadde jeg vært åtte minutter bak. Derfor var jeg fornøyd med egen innsats og ønsket virkelig å fortsette å kjempe. Men da jeg begynte å løpe, hadde jeg bare lyst til å kollapse, slik jeg gjorde på målstreken. Under hele halvmaratonen tenkte jeg bare på å stoppe og legge meg ned. Jeg var helt ferdig. Det var ikke føling, men mer en generell utmattelse. Kroppen ville bare ta en liten lur. Det er også deler av løpingen jeg ikke husker. Ved «ILOVENICE»-skiltet vet jeg for eksempel ikke lenger om jeg løp på Promenade eller ute i veien. Det er som om jeg var borte et øyeblikk.

Har du opplevd slike følelser før?

Ikke egentlig, bortsett fra da jeg ble dehydrert og svimte av under et løp. Jeg tror jeg prøvde å presse meg helt opp mot grensen, men samtidig mistet jeg plasseringer, så det var mentalt vanskelig å holde seg inne i løpet. Jeg hadde drømt om denne pallplassen, og jeg var der. Når man så mister den, er det vanskelig. Jeg prøvde å bite meg fast for i det minste å holde meg blant de fem beste.

Startfeltet var både sterkt og uvanlig tett. Klarte du likevel å glede deg over kampen mot de andre?

Nei, nettopp derfor er jeg også litt skuffet. Jeg klarte aldri å svare på angrepene, og da jeg ble passert, klarte jeg aldri å ta del i kampen. Jeg hadde ikke energien eller snerten som skulle til. Jeg var helt «slapp». Med et så sterkt startfelt var det uansett vanskelig å vurdere hvilken plassering som var realistisk, fordi det kunne komme både gode og dårlige overraskelser. Men det er bra å ha kontinuitet og stabilitet i resultatene.

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

Før Nice la du inn fem uker i høyden i Font-Romeu, noe som var nytt i oppkjøringen din. Hva lærte du av det?

Bare positive ting. Vi var på et spesialisert treningssenter med alle fasilitetene samlet på ett sted, åpne fra mandag til søndag, fra klokken 8 til 20, noen ganger fra 6 til 20. Det var veldig verdifullt. På den tiden av året må man ellers dra til det kommunale svømmebassenget i Nice og forholde seg til åpningstider og stengte dager. Når slike begrensninger kommer i tillegg til treningen, blir hverdagen mer komplisert. Det var derfor veldig behagelig å ha denne friheten i treningen. Vi gjorde det også for å få effekten av høydeoppholdet.

Kan energimangelen i løpet ha hatt sammenheng med høyden eller nedstigningen fra Font-Romeu? Det sies jo at timingen kan være avgjørende.

Det er sant at man trenger mange høydeopphold for å vite hvordan kroppen reagerer. Det spilte nok en rolle for trettheten jeg kjente. Men jeg tror også viruset kan ha forskjøvet formtoppen min. Det er summen av svært finstemte parametere, og man må treffe riktig på hver enkelt for å optimalisere både prestasjonen og oppkjøringen.

Du er bare 26 år, snart 27, og fortsatt svært ung sammenlignet med de beste i sporten. Er det en trøst?

Ja, selvfølgelig. Alle konkurrentene mine har deltatt i langt flere konkurranser enn meg. Noen har også konkurrert på olympisk distanse og hatt støtteapparat rundt seg i flere tiår. Jeg har ikke hatt den muligheten. Jeg har lært alt selv, og de første årene fikk jeg ingen hjelp fra forbundet. Jeg har bygget meg opp gjennom resultatene mine. Først måtte jeg levere gode prestasjoner før jeg kunne be om støtte. Det tar nødvendigvis mer tid. Jeg har så å si måttet låse opp nye nivåer litt etter litt.

Jeg har nettopp begynt å øke løpsmengden. Frem til nå har jeg ligget på rundt 40–50 kilometer i uken, og i Font-Romeu økte jeg til 60–80 kilometer. Det var nytt for meg, mens konkurrentene mine har gjort dette i årevis.

Har du fortsatt mye å gå på, og ser du for deg mange flere år på IRONMAN-circuiten?

Ja, selvfølgelig. Jeg er på ingen måte i nærheten av grensen for hva jeg kan få til. Treningsmengden min er ikke spesielt stor, og det har vært et bevisst valg fordi jeg ikke ville hoppe over noen trinn. Det var nesten nødvendig å utvikle meg gradvis og ikke ta snarveier. Derfor ser jeg på meg selv som tidlig eller midtveis i utviklingen. Det er tilfredsstillende, for jeg har fortsatt mye å teste og mye jeg kan gjøre, men det må skje til riktig tid og i riktig rekkefølge. Man må også være tålmodig og akseptere at man av og til blir slått. Jeg vet at jeg må jobbe mer med både intensitet og mengde.

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

© Pablo Blazquez Dominguez/IRONMAN

Når vil du skru opp belastningen?

Det er to år siden jeg sist hadde et tretthetsbrudd, så i Font-Romeu begynte vi å øke løpsmengden, særlig. Frem til da hadde jeg ligget på rundt 40–50 kilometer i uken, og jeg økte til 60–80 kilometer. Det var nytt for meg, mens konkurrentene mine har gjort dette i årevis. Jeg ligger litt etter på dette området, men nå begynner jeg å prioritere det.

Du har hatt flere tretthetsbrudd de siste årene. Hvorfor og hvordan skjedde det, og føler du at du er ferdig med dette nå?

Det begynte i 2021, da jeg startet med triatlon under covidperioden. Jeg hadde ingen kunnskap og trente mer og mer, bare for moro skyld, samtidig som jeg studerte til statsautorisert regnskapsfører. Jeg havnet raskt i energimangel. Menstruasjonssyklusen forsvant, og jeg tenkte at den ville komme tilbake. Så sluttet jeg egentlig å tenke på det. Jeg holdt på med alt mulig samtidig, hadde ikke tid til meg selv eller til å legge merke til hva som skjedde i livet og kroppen min. Jeg var alltid i høygir og tok aldri pauser. Jeg gikk mye ned i vekt, fikk tretthetsbrudd, ble amenoréisk og utviklet et forstyrret forhold til mat. Alt hang sammen. Jeg måtte forstå hvordan hormonene mine fungerte, og hvilke tegn som viste at jeg var i form eller ute av form. Det var en lang og lærerik prosess, og jeg mistet mye tid. Eller kanskje jeg egentlig vant tid, fordi jeg kjenner meg selv mye bedre i dag. Jeg lærte også å konkurrere uten å være godt trent, og det styrket psyken min.

I fjor ble jeg overveldet av hele opplevelsen som IRONMAN på Hawaii er. I år har jeg virkelig lyst til å reise tilbake med en lettere innstilling.

Om mindre enn en måned står du etter planen på startstreken i IRONMAN-VM på Kona, Hawaii. Hva er ambisjonen?

Litt etter litt, dag for dag, skal jeg ta opp igjen noen viktige økter som får meg tilbake på sporet mot Kona. Jeg skal gradvis øke treningsbelastningen, gjennomføre lengre økter og ha en god del varmetrening for å venne meg til varmen og luftfuktigheten på Hawaii. Det er en svært viktig faktor der. Jeg må også hente meg inn etter Nice, men siden jeg ikke var helt i form, presset jeg meg ikke maksimalt. Derfor er jeg ganske fornøyd med restitusjonen, og jeg får to gode treningsuker før jeg reiser til Kona for å akklimatisere meg.

Hva tar du med deg fra fjorårets Hawaii-opplevelse?

Jeg husker et svært tøft løp. Fysisk var jeg i veldig god form, men jeg ble overveldet av arrangementet (**). Jeg tror det er svært vanskelig å lykkes på første forsøk, og jeg har virkelig lyst til å reise tilbake med en litt ... lettere innstilling, kan vi si?

© Talbot Cox/IRONMAN

© Talbot Cox/IRONMAN

Er det en løype og en atmosfære som passer deg?

Ja, det minner meg om La Réunion, der jeg vokste opp. Jeg elsker varme og har alltid trent i varmt vær. Det er en faktor som ikke plager meg. Kona-løypen er svært tøff på sykkel, selv om den er ganske rask. Jeg liker også raske partier. Jeg er ikke bare klatrer, så helt ærlig gleder jeg meg til å komme dit!

(*) Nice skulle opprinnelig være vertskap for IRONMAN 70.3-VM i 2028 og 2030. Etter en budsjettbeslutning fra det nye bystyret blir det ikke slik.

(**) Hun endte på 32. plass i kvinneklassen.