Triatlonets store historie i Nice

Om få dager er Nice vertskap for verdensmesterskapet i IRONMAN 70.3. Det er en anledning til å se nærmere på de tette båndene mellom byen og triatlon. En historie som har vart i nesten 45 år.

Amerika har sitt mytiske triatlon i Hawaii, og Europa har sitt i Nice. Det var nettopp for å utfordre konkurransen på Hawaii at triatlonet skrev seg inn i Nices historie i 1982. At Nice skulle bli et maktsentrum for fransk og internasjonal triatlon, skyldtes også en tilfeldighet. Og viljen til én mann, amerikaneren Mark McCormack. Den karismatiske McCormack var advokat, agent for profesjonelle idrettsutøvere, særlig innen golf og tennis, og en produktiv forfatter. Han grunnla også IMG (International Management Group), et av verdens største sportsmarkedsføringsbyråer.

Som mange av landsmennene sine fikk McCormack i 1982 se de fascinerende bildene av Julie Moss da hun krabbet over målstreken på Hawaii. Den uredde amerikanske forretningsmannen så alle ingrediensene til et nytt moderne eventyr. Han skyndte seg å kopiere modellen fra Hawaii til Europa for å erobre det gamle kontinentet og eksportere en oppskrift som fungerte på den andre siden av Atlanteren.

Et prosjekt som først var planlagt i Monaco

Valget var enkelt: Det skulle bli Monaco. Men prinsesse Graces plutselige død satte en stopper for arrangementet i fyrstedømmet. McCormack ville ikke miste tid i kappløpet mot Hawaii, og fant raskt et nytt sted for langdistansetriatlonet: Nice, Baie des Anges, innlandet og Promenade des Anglais.

På den tiden var langdistansetriatlon fortsatt et marginalt fenomen i Europa. Det hadde riktignok blitt arrangert en langdistanse med formatet 2/200/20 i Plzen i datidens Tsjekkoslovakia i 1980, samt noen forsøk i Nederland, Ungarn, Vest-Tyskland og Øst-Tyskland i 1981. Men ingen steder hadde fordelene til Den franske rivieraen og Nices beliggenhet, og ingen arrangør hadde McCormacks kraft eller ressurser.

57 pionerer i den første utgaven

Den 20. november 1982 ble dermed Frankrikes første internasjonale langdistansetriatlon arrangert, med 1500 meter svømming i Middelhavet, 100 kilometer sykling i innlandet og 42,2 kilometer løping. 57 «originaler» kastet seg ut i Baie des Anges iført badedrakt, i 14 grader kaldt vann. Ni av dem var franske menn, og én var fransk kvinne: Majo Bouteleux.

40 kom seg til mål, mens 17 brøt. Sju av dem endte på sykehus. Selv John Howard, vinneren på Hawaii i 1981, «sank» under svømmingen og måtte bryte.

Etter 1500 meter svømming kom engelskmannen Flagerty først opp av vannet. Han ble raskt passert på sykkel av nederlenderen Axel Koenders, som holdt spenningen ved like gjennom de 100 kilometerne. Men maratonløpet tømte ham for krefter.

En amerikaner ved navn Mark Allen passerte ham, fulgt av landsmennene Scott Molina, Scott Tinley, Jeff Tinley (broren) og flere andre. Allen vant den historiske førsteutgaven på 6.33.52. Første europeer ble nederlenderen Jim Koster, som tok sjuendeplassen. Første franskmann, Jean-Paul Theulin, ble nummer 15 på 8.14.12. Majo Bouteleux, den første franske triatleten, fullførte på 10.41.37.

En idrett som ble popularisert av en reportasje på Antenne 2

En måned senere sendte Antenne 2 reportasjen «Voyage au bout de la souffrance». Få seere gikk glipp av programmet. Kritikken var til tider bitende, som da Jacques Belin i Télérama skrev: «Det er sannsynligvis også en rekord i dårlig smak.» Eller: «Når man prøver for hardt å bevise noe, risikerer man å oppnå det motsatte av det man ønsker.»

Mottakelsen var kjølig, men det stoppet ikke McCormack. I kampen om hegemoniet mot Hawaii satset amerikaneren stadig mer. I 1983 endret han formatet, som ble 4/120/32, flyttet konkurransen til september og innførte et premiesystem for å lokke til seg de beste. Året etter strømmet over 400 deltakere til Nice.

I 1985 ble premiepengene økt ytterligere, blant annet med 10 000 dollar til vinneren, og det ble delt ut startbonuser. De konkurrerende TV-kanalene ABC, som støttet Hawaii, og CBS, som støttet McCormack, kjempet mot hverandre med dollar som våpen.

Alt var tillatt for å lokke til seg det sterkeste startfeltet og få størst mulig medieeffekt. 1985-utgaven ble flyttet til oktober, samme måned som Hawaii. Dermed ble ett av arrangementene fratatt noen av de beste utøverne. Nice hadde trolig sitt sterkeste felt dette året, med det amerikanske Big Four, hjemmefavoritten Yves Cordier og datidens beste europeer, Rob Barel.

På kvinnesiden stilte nordamerikanerne Erin Baker, Silviane Puntous og Paula Newby Fraser. Publikum kunne komme tett på alle stjernene. Triatlonet i Nice skaffet seg et navn, og populariteten vokste.

Yves Cordier tatt igjen 800 meter før mål i 1992

I 1986 passerte antallet startende 1000. Det hadde både en oppside og en bakside. I vannet, med unntak av de 20 beste, kuttet alle løypa. På sykkeletappen var veien ikke stengt. Det store flertallet syklet opp fjellene i felt. Det var umulig å straffe så mange lovbrytere. Mange konkurrenter ble så kvalme av den massive kjøringen i felt at de brøt under løpingen. Suksessens pris?

Fiaskoen ble raskt glemt, og kursen ble korrigert i de påfølgende utgavene. I 1987 ble Hervé Niquet den første franskmannen på pallen, med tredjeplass. Året etter ble Rob Barel den første europeeren som vant i Nice. Mark Allen var ikke til stede, en viktig detalj.

I 1992 passerte Mark Allen Yves Cordier på den siste kilometeren og vant

I 1991 tok Yves Cordier, den ambisiøse lokale utøveren, sin første pallplass. Året etter trodde alle at han skulle bli den første franskmannen som vant i Nice. Han hadde et forsprang på 4.50 på Barel etter sykkeletappen, og ni minutter på Allen. Med alle TV-motorsyklene rundt seg på løpestrekningen mellom Nice og Antibes, og tilbake igjen, var Cordier et perfekt mål for Allen. Litt etter litt tok amerikaneren innpå, før han til slutt passerte og «korsfestet» Cordier 800 meter før mål.

Mark Allen, ti seire på merittlisten

Det skulle gå ti år til, og en seier til Gilles Reboul i 2001, før en franskmann vant herreklassen. I mellomtiden reddet Isabelle Mouthon den franske æren ved å vinne kvinneklassen i 1993. Samme år tok Mark Allen sin 10. og siste seier. Etter å ha nådd målet om å skape et globalt arrangement i Nice trakk McCormack seg tilbake. De ville årene var over.

Isabelle Mouthon, vinner i 1993 og verdensmester på langdistanse på samme sted året etter.

Konkurransen under det franske triatlonforbundet

Det franske triatlonforbundet og Nice kommune tok over ansvaret for konkurransen. Myndighetene og forbundet hadde verken de samme ressursene eller den samme markedsføringskraften som det amerikanske private selskapet. Den folkelige interessen var fortsatt sterk, men konkurransen mistet noe av glansen blant de beste. ITU la flere verdensmesterskap på langdistanse til Nice, noe som bidro til å holde arrangementet flytende. På 2000-tallet ble konkurransen mer fransk, med det sterke franske langdistanselandslaget i front. François Chabaud, Gilles Reboul, Hervé Faure, Cyrille Neveu og Julien Loy strålte. Etter elleve utgaver ga FFTRI stafettpinnen videre.

Gilles Reboul, den første franske vinneren i Nice i 2001

IRONMAN tar over i 2005

I 2005 tok Yves Cordier, som nå ledet IRONMAN France, over stafettpinnen. IRONMAN-navnet, selskapets erfaring og Cordiers kjennskap til miljøet ga konkurransen ny glans. Påmeldingen ble utsolgt flere måneder før start. Nesten 3000 triatleter ville prøve seg på løypa, som ble regnet som en av de vakreste på IRONMAN-touren. Som oftest blikkstille hav ved daggry, Col d'Eze, den glovarme asfalten på Promenade des Anglais og en endeløs maraton: ingrediensene som holder legenden levende. Da konkurransen ble flyttet tilbake til juni, ble den et høydepunkt i sommersesongen. Og et privilegium for triatleter som hadde forberedt seg spesielt på denne løypa.

En løype for spesialister

Spanske Marcel Zamora, som vant fem ganger, fant alt han trengte i den kuperte løypa for en siste gjennomkjøring før Embrun. Belgieren Frederik Van Lierde, også fem ganger vinner, trivdes i terrenget i innlandet, akkurat som landskvinnen Tine Deckers, som også vant fem ganger. Konkurransen fra IRONMAN Frankfurt i juli og Roth i juli, kombinert med den krevende løypa, fratok trolig Nice enda sterkere startfelt. IRONMAN-stjernene ble stadig sjeldnere i Nice. De beste våget seg ikke hit slik de gjorde i glansdagene. Det var nok for risikabelt.

Det varte til IRONMAN fra 2023 innførte en rotasjon for arrangeringen av det store verdensmesterskapet. Avgjørelsen skapte skandale blant puristene og vekket rivaliseringen mellom Nice og Hawaii til live igjen. Det ene året er det Nice som arrangerer IRONMAN-VM, det neste er det Kona på Hawaii. Annet hvert år kommer dermed de største stjernene på kongedistansen til Nice. I 2023 fikk innbyggerne i Nice se Sam Laidlow vinne, som den første franske verdensmesteren i IRONMAN.

Sam Laidlow, den første franske verdensmesteren i IRONMAN, i Nice i 2023

Slutt på Hawaii-rotasjonen og flytting av konkurransene til september

I april 2025 ga IRONMAN etter for ønskene fra triatlonmiljøet og besluttet å avslutte rotasjonen etter 2026. Kona får tilbake de eksklusive rettighetene til IRONMAN-finalen, som igjen skal samle menn og kvinner på Hawaii i slutten av oktober.

Valget av Eric Ciotti som ny ordfører i mars 2026 endrer også bildet. Verdensmesterskapene i IRONMAN 70.3 var opprinnelig planlagt i 2026, 2028 og 2030, men skal nå bare arrangeres i 2026. De tradisjonelle IRONMAN-konkurransene i Nice flyttes samtidig til september, i stedet for juni, frem til 2029. Målet er å avlaste sentrum og innlandet i sommermånedene.

Likevel vil Nice alltid være Nice i triatletenes hjerter. Som et fyrlys i det etter hvert svært omfattende landskapet av langdistansetriatlon. Med en historie, historier, en utstråling og en anerkjennelse som ingen andre kan matche.

Triatlonets store historie i Nice

Flere artikler