Første utgave av Ascend XTRi innfridde alle forventninger

Klokken er tre om natten i Lourdes. Det er fortsatt mørkt da de første utøverne går ut i vannet. 270 triatleter legger ut på 3,8 kilometer svømming i en helt spesiell atmosfære. I mørket tegner lysene fra svømmerne og sikkerhetsteamene gradvis løypa på innsjøen.

Slik starter ASCEND, langt unna det vanlige kaoset rundt en triatlonstart, i stillheten fra den pyreneiske natten. Etter svømmingen går utøverne inn i skiftesonen. Én etter én forlater de Lourdes i mørket, opplyst av sykkellyktene sine. Dagen har så vidt begynt. 180 kilometer og fem pyreneiske fjellpass, med 5100 høydemeter, venter på arrangementets pionerer. Og til slutt et maratonløp i fjellet, 42 km og 2740 høydemeter.

Sykkeltraseen er en av ASCENDs tydeligste signaturer. Over 180 kilometer krysser deltakerne Pyreneene og tar seg over fem store stigninger: Balès, Peyresourde, Val Louron-Azet og Aspin. En løype som raskt tvinger dem til å legge vanene fra en klassisk langdistanse-triatlon til side.

Her gjelder det å styre innsatsen, næringsinntaket og utstyret, samtidig som de lange stigningene, utforkjøringene, temperatursvingningene og ikke minst spørsmålet om hva som vil være igjen i beina når sykkelen settes fra seg, skal håndteres. Kilometerne går, feltet strekkes ut og dalene avløser hverandre. Deltakerne blir stadig mer overlatt til seg selv og sin egen konkurranse.

© Thomas_Galliche/Ascend Xtri

© Sébastien Saint Cricq/Ascend Xtri

Gradvis begynner også et annet element å ta stadig større plass i løpet av dagen. Været. Pyreneene kan skifte ansikt svært raskt. ASCEND 2026 skulle bli en særdeles konkret demonstrasjon av nettopp det. Tåken legger seg i enkelte partier. Regnet kommer. Så kulden. Noen steder følger også hagl deltakerne, mens tordenværet bygger seg opp over fjellmassivet. Forholdene gjør sykkeletappen langt tøffere enn forventet.

 Foruten høydemeterne og kilometerne må deltakerne nå kjempe mot nedkjøling, beholde oversikten i utforkjøringene og fortsette å spise selv om utmattelsen tiltar. Timene går, og kroppene belastes stadig hardere. Da de første deltakerne omsider når den andre skiftesonen i Payolle, forteller enkelte ansikter allerede historien om en ekstrem dag.

Etter 3,8 kilometer svømming og 180 kilometer sykling gjennom Pyreneene betyr det å sette fra seg sykkelen i Payolle mer enn bare å bytte disiplin. For mange er dette øyeblikket da de må avgjøre om kroppen fortsatt er i stand til å fortsette. Noen kommer fram gjennomfrosne. Andre er utslitte etter timevis med regn og kulde. Enkelte bryter her.

Ikke fordi motivasjonen er borte, men fordi kroppen ganske enkelt ikke lenger tillater dem å fortsette under forsvarlige forhold. Da viser ASCEND en av sine mest særegne sider. I denne typen konkurranse er det viktig å vite når man skal fortsette. Det kan være like viktig å vite når man skal stoppe. For dem som setter kursen videre fra Payolle, begynner en ny konkurranse. Samtidig endrer situasjonen seg fortsatt høyere oppe i fjellet.

ASCEND-prosjektet var bygget rundt en ikonisk destinasjon: Pic du Midi, 2876 meter over havet. Etter svømmingen og kryssingen av Pyreneene på sykkel skulle løpingen føre utøverne mot fjellmassivet, og de som oppfylte adgangskravene skulle få fortsette helt til toppen. Men i fjellet gjelder alltid en overordnet regel: dagens forhold bestemmer. Tordenværet i høyden gjorde det til slutt umulig å ta seg opp til Pic du Midi.

© Sébastien Saint Cricq/Ascend Xtri

© Sébastien Saint Cricq/Ascend Xtri

© Sébastien Saint Cricq/Ascend Xtri

Beslutningen blir tatt om ikke å sende deltakerne ut på denne delen av traseen. Sikkerheten går foran konkurransens opprinnelige plan. Arrangøren må derfor legge om løpeetappen. Det er en vanskelig beslutning i en første utgave, ettersom Pic du Midi symbolsk representerte målet for hele ASCEND. Men når det er fare for tordenvær i høyden, finnes det ikke noe fornuftig kompromiss. Toppen får vente.

Løypa som til slutt blir tilbudt, er mindre krevende enn den opprinnelige planen. Det ville likevel være misvisende å konkludere med at avslutningen dermed ble enkel. Vanskeligheten har bare flyttet på seg. Den ligger ikke lenger først og fremst i høydemeterne eller kilometerne som gjenstår, men i kulden som har samlet seg opp, utmattelsen og evnen til å fortsette framover. Tidsforskjellene blir nærmest sekundære. Noen løper fortsatt. Andre veksler mellom løping og gange.

© Sébastien Saint Cricq/Ascend Xtri

Følgeløperne får også en helt avgjørende betydning på dette stadiet av konkurransen. De følger deltakerne, beroliger dem, sørger for næring og finner noen ganger ganske enkelt de ordene som skal til for å få dem gjennom noen ekstra kilometer. ASCEND blir da akkurat det denne typen konkurranse kan skape: et kollektivt eventyr som ofte ender med sterke følelser. Det gjelder ikke minst for arrangementets første vinnere, canadieren Samuel Cote på 10:50:42 og østerrikeren Lisa Wiestner på 13:19:16, men like mye for de 237 fullførerne som klarte å krysse målstreken.

Bak denne første utgaven lå det også en betydelig menneskelig innsats. 270 utøvere, familiene deres og støtteapparatene, over 150 frivillige, medisinske team og sikkerhetsteam, kommunene langs traseen, beredskapen som ble satt inn og alle som bidro til prosjektet, gjorde ASCEND mulig. Et arrangement av denne størrelsen kan aldri reduseres til et GPS-spor.

Det finnes takket være alle som er til stede ute i løypa, ofte i svært mange timer og under de samme værforholdene som deltakerne. Den første utgaven gjorde det også mulig å identifisere helt konkret hvor ASCEND fortsatt må utvikle seg. Erfaringene fra 2026 er nå et verdifullt utgangspunkt for det videre arbeidet. Ambisjonen er ikke å gjenta debuten identisk. Utgaven i 2027 ser ut til å bli enda mer storslått.

ASCEND vender tilbake til Pyreneene 24. og 25. juli 2027, mellom Lourdes og La Mongie.