Historien og legenden om Hawaii-IRONMAN, triatletenes hellige gral

Historien om moderne triatlon er uløselig knyttet til ett kontinent, Amerika, og to av delstatene som sterkest forbindes med den amerikanske drømmen. Først California på 1970-tallet, der alt var mulig, også å drive med nye idretter, særlig brettidretter, men ikke bare det. Deretter den femtiende og siste delstaten som ble tatt opp i unionen: Hawaii. Det var på USAs vestkyst og midt i Stillehavet triatlonens legende skulle skrives. Triatleten med langt hår, badebukse og bar mage, et barn av beatnikene og hippie-California, boltret seg, åpnet sprekker i utholdenhetsidretten og skapte et eget, særegent univers med koder som gradvis skulle falle på plass.

© Collection personnelle de Scott Tinley

Mens Europa under Belle Époque la grunnlaget for kombinerte konkurranser på 1920-tallet, med løping, sykling, roing og av og til svømming eller padling, var det den nye bølgen av californiske idrettsutøvere som for alvor skulle etablere den nye disiplinen triatlon og bidra til at den vokste frem.

Det finnes spor etter en første konkurranse som offisielt ble kalt triatlon i San Diego i 1974, selv om rekkefølgen på øvelsene ikke var den vi kjenner i dag, men løping, sykling og svømming. Senere sier legenden at den moderne kombinasjonen offisielt ble født på baren Le Primo i Honolulu. Det skal ha startet med en utfordring mellom US Navy-marinesoldater stasjonert på øyene, etter noen halvlitere, får man anta. De treningssultne soldatene ville vite hvem som var den mest komplette og sterkeste utøveren: svømmeren, løperen eller syklisten.

For å avgjøre diskusjonen foreslo kommandør John Collins, som allerede var blant de 46 som fullførte triatlonen i San Diego, at den beste utøveren burde være vinneren av en konkurranse som samlet de tre tøffeste løpene på øygruppen:

• Waikiki Roughwater Swim (3,85 km svømming)

• sykkelrittet Around-Oahu (185 km sykling)

• Honolulu-maratonen (42,195 km løping)

Slik ble formatet vi i dag kaller IRONMAN født: 3800 meter svømming, 180 kilometer sykling og 42,195 kilometer løping. For disse pionerene fantes det ingen halvveis løsninger eller mellomdistanser. Collins justerte ganske enkelt de eksisterende løypene slik at mål og start møttes ved Waikikis strender. Så la han til: «Den som kommer først i mål, kaller vi jernmannen».

© Archives IRONMAN

© Archives IRONMAN

© Archives IRONMAN

© Archives IRONMAN

I februar 1978, i Honolulu på øya Oahu, forsøkte 15 menn seg på denne infernalske kombinasjonen. Tolv fullførte, og alle fikk en jernfigur som premie. Gordon Haller var først over målstreken på 11.46.58, mens John Collins brukte 17 timer. Året etter gjentok historien seg. Over 50 forsøkte seg, blant dem den første kvinnen, Lyn Lemaire, syklist av bakgrunn. Hun ble nummer fem totalt. På en tid da kvinner fortsatt ble nektet startnummer i landeveisløp som maraton, viste triatlonen allerede en åpenhet ved å ønske kvinner velkommen.

IRONMAN-distansen var født, og den fikk en god start. En reportasje i Sports Illustrated og senere den første TV-reportasjen ga konkurransen en uventet suksess. Etter hvert ble Hawaii-øyene triatlonens viktigste scene. Da konkurransen ble flyttet fra Oahu til Kona i 1981, var det for å håndtere den voksende interessen og gi utøverne best mulige forhold.

Nesten 50 år senere kommer tusenvis fortsatt hit på slutten av hver sesong for å delta i det som siden 1990 har vært verdensmesterskapet på IRONMAN-distansen. Gjennom sesongen forsøker over 100 000 utøvere å sikre seg den ettertraktede plassen, en slot, i et av de hundrevis av IRONMAN-løpene som nå arrangeres i rundt 60 land. Belønningen er en billett til finalen på Hawaii.

© David Epperson/IRONMAN

Kona er en liten by med 12 000 innbyggere som én gang i året lever i triatlonens rytme. I dette vulkanske området, episenter for et jordskjelv i 2006 og rammet av Kīlauea-utbruddet i 2018, har triatlonen slått rot. Lokalbefolkningen har målløst sett de merkelige utøverne strømme til i oktober hvert år, iført antrekk som i starten ble oppfattet som lite passende. Det er umulig å unnslippe IRONMAN-galskapen i Kona denne oktoberuken, særlig rundt den berømte Pier. Fra tidlig morgen tar jetlagede triatleter et bad i det varme Stillehavet og beroliger nervene før årets konkurranse. Sammen med djevelrokker, delfiner og skilpadder i Captain Cook Bay får de fleste aldersklasseutøverne oppleve en drøm under oppholdet.

På konkurransedagen lyder kanonskuddet som setter i gang 3800 meter svømming uten våtdrakt. Det mytiske hvite kapellet blir mindre i det fjerne, mens strømningene skifter. Deretter venter 180 kilometer på sykkel, med rundt 1500 høydemeter, vendingen ved Hawi og en ofte vindfull retur langs den endeløse Queen Kaʻahumanu Highway. Til slutt kommer maratonen gjennom luftfuktigheten og den kvelende varmen ved Energy Lab, dette enorme, kokende lavafeltet, og langs Palani Road med små, seige kneiker. Eventyret ender med en glovarm målgang ved Pier, laurbær- og hibiskuskranser og et praktfullt solnedgangslys som følger aldersklasseutøverne de siste meterne.

© Christian Petersen/IRONMAN

Øyas paradis står i sterk kontrast til helvetet som noen ganger utspiller seg i konkurransen, og er en grunnpilar i myten: drømmelandskapet, den særegne stemningen, den perfekte markedsføringsinnpakningen og en løype som er langt tøffere enn den ser ut, på grunn av værforhold som ofte skifter raskt og blir krevende. I tillegg kommer dramaet som følger enhver ultradistansekonkurranse. Julie Moss som krabbet mot mål i 1982, plutselige kollapser, utøvere som kommer bakfra og «gjenoppstår», og alles personlige triumf: Alt dette er bilder og øyeblikk som utgjør historien og mytologien rundt Hawaii.

© Archives IRONMAN

Å løpe i Kona og krysse denne målstreken er å tre inn i legenden sammen med sportens pionerer, som den amerikanske Big Four: Dave Scott, Mark Allen, Scott Molina og Scott Tinley. Sammen vant de 13 utgaver i konkurransens første år og bidro til å spre triatlonen over hele verden. Det er å kunne si at man har konkurrert side om side med stjernene fra 1990- og 2000-tallet, som Greg Welch (Australia), Luc Van Lierde (Belgia), Thomas Hellriegel (Tyskland), Peter Reid (Canada), Tim de Boom (USA) og Normann Stadler (Tyskland).

Det er å gjenoppleve det utrolige håndtrykket midt under maratonen i 2010 mellom australieren Chris McCormack og tyskeren Andreas Raelert, som lot australieren stikke av med sin andre tittel, et symbol på den sørlige halvkules dominans mellom 2007 og 2012.

© Tony Svensson/IRONMAN

Det er å se den tyske dominansen fra 2014 til 2019 på avstand, da Patrick Lange, Jan Frodeno og Sebastian Kienle vant på omgang, og den nye generasjonen norske triatleter vokste frem. De kan fort komme til å dominere også i år.

© Spomedis

Det er også å være vitne til kvinnenes enorme fremgang. Fra zimbabwiske Paula Newby-Fraser via sveitserne Natascha Badmann og Daniela Ryf, britiske Chrissie Wellington, australske Mirinda Carfrae og Lucy Charles-Barclay har kvinnene stadig redusert avstanden til mennene.

Og så kan man spørre seg når en fransk utøver vil skrive navnet sitt inn i vinnerlisten. Sam Laidlow, nummer to i Kona i 2022, virker best rustet til å lykkes der tidligere franske profiler som Patrick Vernay, Cyrille Viennot, François Chabaud, Isabelle Mouthon, René Rovera og Yves Cordier har mislyktes: å klatre til øverste trinn på podiet på Hawaii. Han har allerede den psykologiske fordelen av å ha blitt den første franske IRONMAN-verdensmesteren i 2023. Men det skjedde i Nice.

Som drevne forretningsmenn ønsket IRONMAN-ledelsen, som hadde gjort arrangementet til en sterk merkevare, å gjøre Hawaii-drømmen tilgjengelig for stadig flere. På få år økte antallet kvalifiserte til Kona-finalen fra 1700 til 2300. Det førte blant annet til problemer med drafting og satte konkurransens rettferdighet i spill. Puljestarter, innført i 2019, rettet opp denne utviklingen. Samtidig forsvant massestarten, som var så symbolsk for en idrett der alle, fra verdensmesteren til mosjonisten, kunne starte i det samme løpet side om side. Det økte antallet startende førte også til at det i 2019 ble innført et kvinneløp på lørdag og et herreløp på søndag. Det forsterket både behovet for ressurser og de logistiske utfordringene i den lille hawaiiske byen.

Overbefolkningen i Kona i uken før konkurransen truet nesten arrangementets fremtid og svekket omdømmet til organisasjonen. Derfor ble det i 2023 besluttet å veksle mellom IRONMAN-verdensmesterskapet i Nice i Frankrike og Kona. Samtidig skulle kvinne- og herreløpene deles mellom annethvert år. Ideen ble møtt med skepsis i miljøet og varte til slutt bare fra 2023 til 2025.

I 2026 vender IRONMAN-verdensmesterskapet tilbake til fødestedet og hjemmet sitt, Kona, og til originalformatet: én konkurranse for kvinner og menn sammen, med maksimalt 3000 deltakere. En retur til røttene som hylles av hele triatlonmiljøet.